Den vemodige morgenen

De siste månedene, etter at våren kom med bar mark og varmere vær, har lillemann og jeg fulgt lillesnupp til skolen stort sett hver dag.

Vi har somlet eller løpt, pratet, smakt på syriner, jeg har tatt hånda hennes for å dra henne etter meg slik at vi skal rekke det – og jeg har tatt hånda hennes fordi det er så uendelig deilig når barna er så små at de vil holde mammaen sin.

Og i dag… I dag var den siste morgenen vi skulle gå sånn. Nå skal hun ha ferie, og når hun starter igjen i august, begynner jeg på jobb. Da rekker jeg ikke dette sakte, deilige morgenlivet, og bena blir erstattet med bil.

20140627-104322-38602080.jpg

Jeg gråt før vi skulle gå i dag. Etter at vi hadde klemt hadet, gikk lillemann og jeg inn i skogen, som vi pleier. Noen markjordbær lyste mot meg og brakte tårene tilbake.

20140627-104547-38747643.jpg

Miraen min elsker nemlig alt naturen lager av spiseligheter, og jeg i mitt overfølsomme sinn ble helt tårevåt. Som jeg kommer til å savne å gå til skolen med henne. Prate, smake, stresse, somle, le.

C~ med ett hjerte som brister litt i dag.

Dette innlegget ble publisert i Generell helse, Småplukk. Bokmerk permalenken.

4 svar til Den vemodige morgenen

  1. Serianne sier:

    Huff nå fikk du meg helt tårevåt og… Disse sarte mamma hjertene våre. Takk for at du deler. En tankevekker i hverdagen. Du må høre en sang som heter hverdag med Louis jacoby på you tube når du først er i dette hjørnet🙂 klem fra ett mamma hjerte til et annet

  2. Birgitte sier:

    Huff, jeg vet, jeg vet. Det er egentlig så trist hvordan vi organiserer oss bort fra barna våre i dagens samfunn. Og det sier jeg som ekte feminist, i full jobb og en som ikke kunne tenke meg å være hjemme på fulltid. Men jeg drømmer om sekstimersdagen. Og tenker mye på om jeg vil angre på prioriteringene mine når barna er blitt store. Jeg vet sannelig ikke. Vet bare at jeg må i det minste prøve så godt jeg kan å tvinge bort slitenheten etter jobb og utnytte den lille tiden til lek og ekte tilstedeværelse med barna. Ikke alltid så lett.

  3. Nye tider gir nye muligheter.Min eldste er 11 år og holder fortsatt hånden. Hun smaker og elsker, oppdager og spør. Gled deg over dagene, det er fortsatt mange smil i vente!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s