Ny trend; livet

Jeg møter deg på vei til bilen. Det er en stund siden vi har sett hverandre, vi finner aldri tid. Vi stopper og prater, forteller, oppdaterer. Men så viser det seg at vi vet det meste likevel. –Ja, det hørte jeg, sier du. –Jeg så på facebook at dere hadde vært på tur, sier jeg. –Så stor lillegutten din er blitt, sier du. –Jeg så bildet på instagram.
Vi blir enige om å treffes snart. Vi skulle gjerne fortsatt praten, men vi rekker ikke akkurat nå. Vi gir hverandre en god klem og kjenner begge to at bak alt vi vet om hverandre, er det så mye vi skulle ha snakket om. –Jeg ringer deg snart, avslutter jeg i det jeg setter meg inn i bilen.
Men dagene og ukene går. Tiden fra vi kommer hjem fra jobb til barna er lagt og kjøkkenet ryddet er fylt med lekser, mat, aktiviteter, trening, handling, forberedelser, tv-titting. Deretter skal vi voksne slappe av og ha tid til hverandre. I hverdagen blir det så vanskelig å skape rom for en kaffe med deg og så lett å ta opp smarttelefonen og lese om hvordan du har det på facebook. Trykke liker på det du legger ut, vise deg at jeg ser deg, jeg følger med på livet ditt. Jeg har bare ikke tid til deg.
Vi utsetter å treffes. Vi trenger ikke treffes. Vi opplever jo hverandre på internett, og er så oppdaterte på hverandre. Vi sender til og med en sms av og til for som for å bevise at vi faktisk tenker på hverandre.
Men vi aner ikke hvordan det egentlig står til. Jeg vet ikke hvordan du har det bak statusoppdateringene dine. Jeg kan ikke se latteren i øynene dine eller vite hvordan du faktisk har det gjennom ordene i en tekstmelding. For å vite det, må jeg høre klangen i stemmen din eller se øynene dine.

Med ett savner jeg samtalen. Samtalen over en kopp te, med beina krøllet opp i sofaen eller over et glass vin på kafé. Samtalen der vi fjaser om løst og fast. Praten hvor vi løser verdensproblemer og skaper nye, for ikke å nevne de gangene vi slipper hverandre langt inn og snakker om det som virkelig betyr noe. Samtalen som forteller meg hvordan du faktisk har det, som stikker dypere enn en glanset oppdatering om hva du har eller hvor du er. Disse fantastiske samtalene som betyr så mye.
Det sies at nordmenn er så trendy. Visstnok kaster vi oss over trender med hud og hår. Jeg vil derfor foreslå en ny trend, trendy in real life eller trendy irl (ja, det må være på engelsk. Det er også trendy, visstnok). Å følge med på venners liv via sosiale medier erklæres herved som så 2012. Å ringe eller stikke en tur innom, å treffes for å prate sammen, det er trendy. Samtalen erklæres herved for å være supertrendy. IRL er det nye it.

Denne teksten står på trykk i fylkesavisa Vestfold Blad i uke 50, under en føljetong med mine førjulstanker. Del gjerne videre!

Dette innlegget ble publisert i Refleksjoner. Bokmerk permalenken.

21 svar til Ny trend; livet

  1. Birgitte sier:

    Så fin kommentar, Cecile!
    Jeg savner også de gode vennetreffene irl, men mest energien til vennetreff rett og slett…

    • Det med energien skjønner jeg… Men alt trenger ikke å skje på kvelden, heller. Inviterer venner med barn hjem på enkel middag eller kveldsmat. Det har vi gjort en del, og det er veldig enkelt og hyggelig🙂

  2. Henriette sier:

    Det var et innlegg som slo meg midt i magen. Nyttårsforsett 2014 vil være meir tilstedeværelse IRL🙂

  3. Kari sier:

    I`M ALL FOR IRL:-0)!!!

    Godt innlegg:-0)

  4. Mariann sier:

    Veldig godt skrevet! Og selv om jeg ikke kunne vært mer enig med deg, vet jeg også at dette med å følge med på hverandres liv via Facebook ikke handler om trend alene. Det handler minst like mye om at hverdagen er så fylt til randen som den er, at de få øyeblikkene man har for seg selv – eller sammen med nærmeste familie – er så verdifulle. Man prioriterer de aller nærmeste rett og slett. Så vil man allikevel følge med på venners gjøren og laden, og gi et lite «vink» om at man følger med tross alt, og da er Facebook (og Instagram og sms/mms) et godt verktøy i så måte. Det kan man gjøre innimellom alt annet, og bruke akkurat den tiden man har til rådighet der og da, fremfor å ringe eller dra på besøk, som man tross alt er nødt til å sette av en god porsjon tid til. Tid man egentlig ikke har, sånn i utgangspunktet.

    Dette er også årsaken til at de som er rundt oss, av venner og familie LITT lenger ut, er opptatt av at den tiden vi bruker sammen – om det er på telefon eller ansikt til ansikt – det handler om kvalitet, ikke kvantitet. Javisst skulle vi gjerne møttes oftere, det er jo ikke viljen det står på. Men dagens samfunn krever et enormt jag for oss alle, og begrepet «tidsklemma» har jo ikke oppstått uten grunn. Vi som har barn nå; det forventes så vanvittig mye av oss på alle mulige kanter. Vi må ha NOE tid der vi kan få fokusere på oss selv og hverandre som familie og/eller par, hvis ikke vil vi bukke fullstendig under, alle som en.

    Det er lett å gi Facebook skylden for at man ikke lenger treffes så mye irl. Men det er en altfor enkel slutning å dra etter min mening. Selv uten, og før, Facebook har det vært vanskelig for folk å treffes, nettopp fordi hverdagen er altfor full som den er. I min verden, i mitt liv, er Facebook en slags «livlinje» til menneskene i livet mitt. Der kan jeg holde den kontakten, sende det lille livstegnet, sende en cyberklem – noe jeg ikke kunne gjøre før Facebook. Da var det isteden bare stillhet fra min kant i uker til måneder av gangen. Gjennom Facebook opplever jeg også at jeg får kontakt med mennesker jeg nok ellers ville hatt svært liten kontakt med; slik som utvidet familie. Så om Facebook kanskje er feil for noen, er det riktig og til hjelp for andre.

    • Jeg er helt enig med deg. Jeg bruker Facebook mye, og jeg er veldig takknemlig for alle jeg kan følge med på der som jeg ellers ikke ville hatt kontakt med lenger. Jeg ville bare si noe om at det er lett å tenke at man vet hvordan det står til. Men når man treffes, så viser det seg kanskje at det ikke var helt sånn. Jeg som blogger, får stadig høre at venner titter innom bloggen for å se hvordan jeg har det. Men til syvende og sist må vi prate sammen for at de virkelig skal oppdateres🙂

      • Mariann sier:

        Jeg er vel til dels enig med deg, men samtidig tror jeg vel de aller fleste av oss vet veldig godt at det «livet» folk skriver om på Facebook er a) bare en liten flik av livet og b) veldig ofte er solskinnshistoriene, fremfor de historiene som ikke er fullt så hyggelige. Om det finnes noen der ute som genuint tror at Facebookoppdateringer og blogginnlegg er nok til at de vet hvordan andre har det… vel, da er det strengt tatt ikke Facebook som er problemet etter min mening🙂 Misforstå meg riktig, jeg forstår hva du prøver å si – folk må bli flinkere til å se hverandre i hverdagen, på det personlige planet, altså treffes fysisk. Jeg føler bare at vinklingen med at sosiale medier har «skylden» for at det i dagens samfunn er et mindre personlig samfunn blir altfor enkel. Jeg tror ikke det er der problemet ligger🙂

  5. Merethe sier:

    Bra innlegg, men vi trenger ikke og ha engelske ord på altt ILL = i levende livet er en passende norsk beskrivelse på dette🙂

  6. Janne sier:

    Tror det vil være store ord og lite handling fra de aller fleste, dessverre. Nettlivet er nok kommet for å bli og ve
    rre blir det.
    .

    • Det kan godt hende du har rett. Men vi får huske å stikke innom hverandre også:)

      • Maiken Kvåle sier:

        hver eneste aktive dag er gull vært. Ingen vet hva morgen dagen tar med seg. Hver glad for hver eneste aktive dag, og ta vare på familie og venner, så lenge det ikke går på helse løs. mvh. Maiken Kvåle. lovise 63.blog.no.

  7. Svend sier:

    FristEnDelAvKarbo.no

  8. Samlivshelse sier:

    Reblogged this on Samlivshelse and commented:
    Vi snakker om tilstedeværelse, om å møte venner, ta vare på hverandre. Hvordan virker det på oss når samlivet finner sted på SoMe?
    Reblogger denne, fordi jeg syns den traff meg – og jeg vil at du skal lese den!

  9. Reblogged this on Synnas verden and commented:
    Den beste gaven er å se hverandre. Likevel å følge hverandre på sosiale medier er bedre enn ikke å høre fra de jeg bryr megom. I går hadde jeg besøk av en god venninne. Det var godt å se henne. Det var godt å gi henne en god varm klem. Selv om vi snakkersammen på tlf. flere ganger i uke, så er det noe annet å se smilet, gleden eller alvoret hennes ansikt til ansikt. Det er mye viktigere å ta oss tid til hverandre, enn skinnende ruter, god julebakst eller vakre gaver. Den største gaven vi kan gi hverandre er hverandre.

  10. Lucii sier:

    For meg som kronisk syk og tildels ømfintlig for lyd, er Facebook et helt fantastisk medium for å være litt med, delta og være sosial – fordi det faktisk ikke går med møter irl, med lyder fra stemmer, klatring av bestikk, raske tanker.
    Så for all del, stikk innom hverandre, klem og snakk sammen, men del det på Facebook også, så vi som ikke kan likevel får vært med!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s