This too shall pass

Det er to grunner til at jeg velger å skrive åpent om dette. Den ene er at jeg er trygg på at dette går over, derav overskriften. Den andre grunnen er at jeg selv beundrer åpenhet. Jeg beundrer mennesker som er åpne om det de står i, og jeg synes det er viktig å ufarliggjøre.
Samtidig får jeg mange tanker om hvem som skal lese akkurat dette, og synes det er tøft å vite at mennesker som står meg nær leser dette. Noen ganger er det mindre skummelt å fortelle til en masse uten ansikt, enn til venner, kolleger, bekjente. Men jeg hopper i det. Man skal alltid være litt modigere enn man egentlig er.
Jeg er deprimert.

Det handler ikke lenger om lillebror, om å bli uventet gravid og takle det. Jeg har 12 uker igjen av svangerskapet, og gleder meg til å få en baby i huset igjen. Jeg koser meg med sparkene lillebror gir, og passer på å kjenne med hendene hver gang han gir livstegn. Det at han sparker i magen er med på å knytte oss sammen, og jeg er takknemlig for denne kommunikasjonen jeg som mor har med mitt ufødte barn.

Lillebror er og skal bli høyt elsket. Jeg har begynt å kjøpe babyutstyr som er viktig for meg og oss og som gjør det hele mer nært og virkelig. Lillebrors storesøstre koser med magen og med mammaen, og det har vært uvurderlig i prosessen det har vært å bli klar for å ta i mot et nytt barn.

Jeg ser, forstår og er takknemlig for at vi skal få enda en å elske i vår familie.

Depresjonen handler om meg. Jeg har et stort behov for egentid, for voksentid, for vennetid, for kjærestetid. Jeg vet av erfaring at livet ikke stopper selv om det kommer en til, men likevel føles det slik.

Depresjonen handler ikke om hva jeg vet, men om hva jeg føler. Angsten jeg har for at mitt liv stopper. Jeg forstår at det ikke gjør det, men strever med følelser rundt dette likevel.

Einar er igjen en klippe, trøster og forsikrer meg om at det ikke trenger å være slik. Vi velger vårt liv, og vi kan skape rom for meg. Jeg vet vi kan det, men i mitt hode kverner minnene om Mira som gråt fra jeg gikk ut av huset til jeg kom hjem igjen til hun var ganske stor.

Jeg ønsker jenteekvelder, fester ut i de små nattetimer – men jeg vet også at jeg i mange år har gått tidlig hjem fordi jeg hater dager som er preget av for lite søvn og fyllesyke. Jeg skulle ønske jeg kunne gi mer slipp i denne ansvarlige mammadelen av meg, og er frustrert fordi jeg tror denne ansvarlige mammadelen nok en gang kommer til å ta overhånd. Jeg tror dette er selve «problemområdet».

Jeg er illsint fordi det er mitt liv som står på vent. Sint fordi jeg er redd for at jeg skal la det stå på vent. Sint fordi jeg på grunn av depresjonen er så utmattet at jeg ikke orker noe særlig. Jeg trenger fred og ro, og har mye av det nå. Samtidig prøver jeg å være med på enkle ting som familiebursdager, håndballkamper og lignende. Denne uken skal jeg prøve meg på både foreldremøte og avslutninger på skole og barnehage. Det er hyggelig, men jeg blir fort utmattet og må hjem å legge meg.

Jeg blir fort på gråten av å møte noen jeg ikke har sett på en stund. Jeg synes det er tøft å bli spurt hvordan jeg har det. For jeg klarer ikke svare noe som ikke er sant. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt er bra, men jeg klarer ikke lyve på meg det og svarer sant. Derfor orker jeg heller ikke oppsøke situasjoner hvor jeg møter mange på en gang. Jeg har ikke vært på jobb på en stund, og savner å hilse på kolleger og elever. Men jeg blir helt utafor bare av tanken på å møte så mange på en gang, så jeg har ikke vært der enda. Jeg klarer ikke smile og si at alt er bra når det ikke er det. Det at jeg er så synlig gravid nå gjør meg helt stresset, for det er jo en naturlig ting å snakke om når folk ser meg. Derfor vil jeg helst ikke bli sett.

Av og til er jeg en liten tur i byen. Nøye planlagt, raskt hjem igjen. Noen få ganger har jeg vært på kafe. Selv om jeg blir sliten, så tenker jeg at det er viktig å utfordre meg litt også. Jeg må stå i situasjoner hvor jeg møter folk, hvor jeg får spørsmål om hvordan jeg har det.

Min jordmor har vært fantastisk i løpet av svangerskapet. Jeg har fått ekstra oppfølging, og vi avtalte tidlig at når jeg kjente at jeg trengte mer oppfølging, så skulle jeg si fra. På mandag satt jeg gråtende på kontoret hennes og sa akkurat det. Nå trenger jeg ekstra hjelp. Målet mitt er at når lillebror er ute, og etter hvert som hormonene roer seg, så skal også depresjonen forsvinne. Dette har jordmor og jeg snakket om siden starten, at jeg står i en svangerskapsdepresjon, som ikke skal gå over til fødselsdepresjon.

PS: Mange lurer på tips til kosthold som gravid. Jeg kan dessverre ikke svare, for jeg trenger å føle at jeg er ærlig i det jeg gjør. Jeg gjør så godt jeg kan, men spiser dessverre ikke fullt så bra som jeg skulle ønske selv for tiden. Jeg har lite energi til å lage mat, og det har medført mange knekkebrød. Dessverre spiser jeg også litt sukker også nå. Mye mindre enn før, men altfor mye for meg. For det største problemet med sukker og meg, er nettopp at det påvirker humøret mitt. Akkurat nå tilgir jeg likevel meg selv for alt jeg ikke får til. Jeg skulle ønske jeg fikk det til, men nå har jeg en annen jobb jeg må fokusere på.

Klem fra Cecilie – som skal utfordre seg selv ved å møte venninner til lunsj nå♥

Dette innlegget ble publisert i Småplukk. Bokmerk permalenken.

49 svar til This too shall pass

  1. Line sier:

    Håper du får det hyggelig på lunsj.
    Har ingen gode råd, men en virituell klem kan du få *klem*

  2. KjempegreiTone sier:

  3. Ann-Dorte sier:

    Et stort kys og et gigantisk klem fra mig til dig!!!❤

  4. Hege sier:

    ❤ Du har så mye ressurser i deg og rundt deg, aksepter hva som skjer akkurat nå, så vil du igjen, en dag, glitre!!❤

  5. Henr sier:

    Åpenhet er fint det, er åpen av meg selv. Mye er sikkert hormoner, men også det faktum at man vet at man får mindre «mentalspace», som jeg selv kaller det. Barn er jo forskjellige, og for alt du vet blir lillebror en selvstendig liten rakker, som elsker barnevakt.

    Det er store forandringer på gang, og det er en del man «går glipp av», men så kommer jo denne lille karen, så selv om man vil på jentefest, så «vil» man kanskje ikke fullt så mye likevel i en periode.

    Det er ikke så lett å være «flink» når hormonene herjer. Et lite tips er i alle fall og sørge for MYE omega 3, også ville jeg holdt meg helt unna gluten, mulig du gjør det. Gluten påvirker i alle fall humøret mitt langt mer en sukker og stivelse, og det er jo ikke så ofte man spiser gluten UTEN sukker og stivelse.

    Jeg er ikke gravid altså, men har barn og vet hva hormoner kan stelle i stand. Når jeg blir fysen nå , eller rett og slett bare har lyst på til frokost så spiser jeg mye dette om dagen:

    2 egg
    1 ss kokosblomstukker
    1 ss sukrin
    10 dråper stevia med vanilje
    2 ss mandelmel
    2 ss kakao
    40 g smeltet smør.
    1ts johannes brød kjernemel

    Pisker eggene luftig, bruker foodposessor,blir ikke til eggedosis, så putter jeg alt det andre oppi og balnder det godt. Kan sikkert bruke kokosfett i stedet…Spiser med skje🙂

    Dette går helt sikkert over, men det er dritt når det står på. Lykke til videre på ferden.

  6. Marte sier:

    Takk Cecilie, for at du er så ærlig! Tenk så mange som kjenner seg igjen i dette. Takket være sånne som deg vil det en dag ikke være tabu å snakke om at alt faktisk ikke er like flott og fantastisk hele tiden.
    Jeg sitter med to barn og vurderer ett tredje barn, og tenker mange av de tankene du har skrevet om. Skjønner godt alle de tankene om hvordan du tenkte det skulle ha vært.
    Snakk-om-det-medisinen kan ha ganske god effekt:) God bedring<3

  7. Anne Karine sier:

    Kjære deg.
    Takk for ærlige ord! Kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Ble selv helt overveldet når jeg ventet mitt 4.barn, og var redd det aldri skulle bli noe tid igjen til meg.. Men – selvfølgelig – når poden først kom så var det jo selvsagt at familien trengte akkurat HAN for å bli komplett – og det meste har jo en tendens til å gå seg til🙂 Fritid er forøvrig noe jeg har skjønt at jeg må TA, det er ikke noe jeg automatisk FÅR. Så, min oppfordring til deg må bli; TA deg fri når du kan, og gjør det uten dårlig samvittighet! Ønsker deg masse lykke til!

  8. Ingunn sier:

    *STOOOR trøsteklem*

  9. Mange gode tanker sendes din vei!

  10. Linda sier:

    Takk for at du er så ærlig! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og har selv aldri vært flink til å be om hjelp og føler jeg har «rota bort» mange år på grunn av det. Du er så flink som setter ord på det! Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vil allikevel skrive en liten kommetar til deg🙂 Lykke til kjære du, dette fixer du! Klem fra meg❤

  11. Therese sier:

    Takk for at du deler og for at du setter ord på vanskelige følelser🙂 Ønsker deg det beste på veien videre!

  12. Hege-mor sier:

    Vær stolt av deg selv og din åpenhet!
    Nyt resten av svangerskapet etter beste evne… godt å lese at du får oppfølging og har noen gode ankerpunkter i livet! Klem fra Hege-mor

  13. Irene sier:

    Duuuu, puh pustet lettet ut med tanke på at det ikke omhandlet lillebror i magen, men fikk en stor klump i halsen av å lese inlegget ditt. Du er så ærlig fra hjerteroten, beundrer deg for det, og håper og tror det vil svare seg. Jeg kjenner så altforgodt til depresjoner som en sykdom fra før av, og også gjennom svangerskap og litt etterpå, men mye mindre enn jeg trodde det skulle bli. Som deg har jeg stooort behov for tid for meg selv, tid til å gjøre mine ting, og dette får du også tid til når barnet kommer. Det virker som om du har en fantastisk mann og ikke minst storesøstre til babyen, de kommer jo til å elske å hjelpe til og være barnevakt. Når jeg var gravid for 2 snart 3 år siden bestemte vi oss tidlig for at jeg ikke skulle ha hele permisjonen slik de fleste mammaer gjør alene, jeg ønsket dager jeg hadde fri om vi kan kalle det det. Møtte ikke så mange på veien som forstod dette, men det var noe av det smarteste vi har gjort, jeg jobbet et par dager i uken mens pappan var hjemme, så var jeg hjemme 2 dager og den siste hadde vi sammen. Kan absolutt anbefales om han har en jobb dette lar seg gjøre i, alle bør jo kunne gjøre dette unasett jobbtype om de ønsker etter de første 12ukene som er «mor sine» tror det kan hjelpe på at du kan få mer tid til deg selv og ikke minst få litt av søvnbehovet du helt klart behøver ( er jo ofte mor som står opp siden hun skal være hjemme og ha fri neste dag, selv om det ikke er helt FRI, og være hjemme med en liten baby) hvis permisjonen blir delt blir også søvnen delt i mine øyner jaflal:) Håper dette kan være noe å ha i bakhode, ellers må jeg bare si hvor utrolig bra det er at folk setter et fokus på det flere føler men få tørr å snakke om,netopp fordi graviditet og barseltid skal være så perfekt, det er ikke alltid det, men det kan dermod bli lettere med planlegging:) Masse lykke til de siste ukene, håper du får nytt litt av tiden også, og spis det du ønsker dette er ikke rett tid til å lage ekstra problemer, man skal belønne seg selv om hvis det i ditt tilfelle er litt sukker så er det det. Det gjelder vel også for de fleste gravide, nok av tid til å snu kosholdet etterpå:))))) Du inspierer jafall gamle lesere forsatt gjennom boken din og gamle oppskrifter her på bloggen, vi er her vi den dagen du føler for å dele slikt igjen, inntil da er det veldig kjekt å lese om andre ting også :))) Stor KLEM

    • Cathrine Aaserud sier:

      Dette må jeg bare kommentere, Irene!! For et flott svar til Cecilie…kunne ikke skrevet dette bedre selv. Kjære Cecilie,…du er og blir en inspirasjonskilde uansett, og kommer sterkere tilbake. Stå på videre, og vær tro mot deg selv. Klem fra Cathrine

  14. HanneM sier:

    Hei!
    Ble rørt av din ærlighet, synes det er tøft av deg. Dette er din vei, og du må selv stake den ut. Noen ganger møter man på hindringer, de kan være hyggelige, men like fullt hindringer. Jeg håper du får hjelp til å sortere tankene dine, godt at du har ei god støtte i mannen din. Ellers kan en psykolog være å anbefale, noen av dem kan være ganske praktiske.
    En stor klem fra meg til deg.

  15. Kjære deg. Depresjon er noe dritt.
    Det går fint an å være lei av å være deprimert, uten at depresjonen forsvinner av den grunn. Håpløst å få kontroll på den!

    Det høres ut som du har årsakene til depresjonen klart for deg. En sorg over at livet nå ikke ble akkurat som du hadde planlagt. Og det er absolutt forståelig. Jeg tenker at å leve i øyeblikket er det eneste som funker. Det kommer en tid igjen hvor du får mer grep på livet ditt. Kanskje dette er en tid for å dingle litt etter?

    Veldig hyggelig å høre fra deg igjen – har lurt på åssen det er med deg.

    Stor sommerklem fra Siri i nabobyen🙂

  16. Lissi sier:

    Kjære Cecilie! Det gjør meg trist å lese dette.. Synes du er kjempetøff som setter ord på dine tanker og følelser -samt din åpenhet rundt dette.. Ofte deler man bare det positive som skjer -det er beundringsverdig å være så ærlig som du er her! Takk!

    Tiden vil komme tilbake til deg -bare vent! Inntil da får du gjøre det beste utav situasjonen..Ta en dag av gangen! Bak de mørke skyene er himmelen alltid blå vet du🙂

    Stor klem

  17. Lisbeth sier:

    Kjære søte,gode og modige Cecilie!!

    Dette hadde jeg ikke lest før jeg så deg tidligere i kveld. Da hadde jeg ikke kastet ut den kommentaren om graviditeten😦.
    Den var spontan , men jeg mente det jeg sa om at du så vakker ut🙂.

    Mange gode ønsker til deg!!
    Stor god klem

  18. Alle har i grunn sagt så mye klokt at jeg bare kan nikke og si: God bedring, trekk pusten, senk skuldrene, this to shall pass! *klem*

  19. Jane sier:

    Åh kære Cecilie – det er jeg ked af at høre. Jeg kender desværre også godt til depression og til følelsen af at livet bliver taget fra en, når der kommer børn. For det er jo faktisk det, der sker. Og din oplevelse med Mira lyder til at have været hård, og naturligvis sidder den stadig i kroppen.
    Det glæder mig at høre, at din familie bakker op om dig og jeg er sikker på, at du kommer styrket ud på den anden side. Det er stærkt, at du tør være åben omkring det!

    Tag den tid, du har brug for. This too shall pass! So true!

    God bedring!

    Kram fra Jane

  20. Tini sier:

    En stoooor, varm og god klem til deg gode Cesilie!!!!! Tenker mye på deg!!!!!!!!! Klem fra Tini

  21. Sara sier:

    Så tøft av deg å skrive om dette!
    Har nylig levert en skriftig eksamen om akkurat svangerskaps- og barseldepresjon, hvor fokus var fysisk aktivitet og psykisk helse (og forebygging). Riktignok en liten oppgave, men likevel fått mye ut av den (som student og ung kvinne).
    Tillater meg å poste en link til video laget av Verdens helseorganisasjon:
    http://www.hjelptilhjelp.no/om-psykisk-helse/temaer/depresjon-og-bipolar-lidelse/video-om-depresjon

  22. Engelina sier:

    Du er sterk, modig, flink og vakker Cecilie! Håper du finner styrke til å stå i dette! Lykke til, og takk for din åpenhet:-)
    Varm klem fra Engelina

  23. fjellgeit sier:

    Åh – kjære deg – dette høyrest utruleg slitsom ut! Eg jobbar som fastlege og har jobba eitt år i psykiatrien. Eg vil anbefale at du går til fastlegen din og blir henvist til psykiater/psykolog. Det er viktig at du får litt hjelp til å rydde i tankane dine no, og det er viktig at du får god hjelp fram til fødselen, slik at du og veslebror får ein så god start som råd. Det kan vera godt å snakke med nokon profesjonelle utanfor familien, slik at du kan væra heilt ærleg og snakke utan å ta omsyn til kjenslene til den du snakkar med.
    Lokalt her har vi eit sped- og småbarnsteam som vi henviser gravide til – eg veit ikkje korleis det er der du bur. Eg vil tru at du blir prioritert for ein rask time ettersom du er gravid😉.
    – Og så likte eg kjempegodt overskrifta di – for det går over!
    LYKKE TIL!
    Varme klemmar –

  24. silja sier:

    Ved at du forteller dette, har du gjort noe veldig bra, vit det! Åpenhet rundt dette er viktig, synes jeg. Jeg har hatt to svangerskapsdepresjoner, begge gikk over i fødselsdepresjon.(For meg var det så grusomt at jeg er sterilisert nå) Jeg føler med deg. Men som overskriften din sier, this to shall pass! Det er det fine,tross alt, man/du vet dette er fælt nå, men det er tidsbegrenset.:-) Store klemmer til en fantastisk blogger og kokebokforfatter, jeg har latt meg inspirere av deg mang en gang!

  25. Hooney sier:

    Jeg følte nok på enkelte ting i graviditeten. Var redd for at det skulle være noe alvorlig galt med barnet osv. Men det gikk over etterpå, litt etter litt etter noen få dager kom en forelskelse over et vakkert lite barn. Håper det blir sånn for deg også:)

  26. maren sier:

    Hei Cecilie! Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Jeg har to barn et på tre år og en på 8mnder. Når jeg ble gravid med nr to ble jeg glad men samtidig veldig frustrert fordi jeg syntes vi endelig hadde fått en hverdag som fungerte godt og muligheten til endelig å ha tid til meg selv og ting jeg hadde lyst til å gjøre! Under hele graviditeten gruet jeg meg veldig, var redd for at nr to også skulle ha kolikk og redd jeg ikke ville orke dem altoppslukende første tiden hvor jeg som mor lever i en veldig inntens sumbiose med mitt barn. Når nr to kom til verden hadde han kolikk og alt jeg fryktet skjedde dessverre! Men det som har hjulpet meg masse er at jeg heletiden har sakt det som det har vært!!! Jeg har møtt mennesker dager jeg har hatt det helt jævlig, grått på kjøpesenteret fordi jeg ikke har hatt det bra! Det positive oppe i alt dette elende er at jeg har møtt masse forståelse og skjønt at jeg ikke er den eneste som ikke har syntes at morsrollen og småbarnstiden er så fantastisk, at det bare er kult å leve i en tilværelse so til tider er helt selvutslettende og altoppslukende!!! Du vil bli overasket over hvor mange som føler som deg🙂 Har heldigvis en barselgruppe hvor vi kan syte og klage, trøste og oppmuntre! Lykke til Cecilie! Jeg er ganske sikker på at ting vil lysne for deg til slutt :)))

  27. lipslife sier:

    Huff, det er så vondt å være deprimert.❤
    Lykke til!

  28. Jeg syntes du er tøff som deler jeg! Jeg vil gjerne komme med en liten oppmuntring:

    Min lillesøster fikk kreft i vår og det har preget familien vår mye. Jeg har selv ME, så det har vært alt for mye sykdom hos oss. Til jul ga jeg mamma boken din i gave. Jeg tror det er den kokeboken som har vært mest brukt hjemme hos oss i det siste. Det mamma har sagt flest ganger er: “det jeg elsker med denne boken er at alle oppskriftene jeg har prøvd, har blitt vellykket!” Alt har blitt godt, sett lekkert ut, og blitt spist opp. Jeg spiser ikke melk, gluten eller sukker, og på min bursdag hadde mamma likevel tryllet frem to fantastiske, vakre kaker til meg. Alle likte disse kakene, ikke bare meg med allergi🙂

    Håper du føler deg bedre snart, og ønsker deg masse lykke til med en ny liten en i familien!
    Klem Helene🙂

  29. Mona sier:

    Føyer meg i rekkene og sender gode tanker. Jeg beunderer deg veldig mye Cecilie, og her setter du ord på noe mange kan kjenne seg igjen i. Masse lykke til!

  30. kristin sier:

    Takk Cecilie for din åpenhet! Vi er mange som har det slik. På min barselgruppe var det ingen med depresjon. Jeg syntest dette var merkelig og bestemte meg for å ta opp temaet. Det ble jubel,det ble grining, det ble enbåpenhet som ikke lignet noe jeg tidligere har opplevd.

  31. Jan sier:

    Akkurat samme følelser som meg, bare jeg er mann. Jeg slet meg ut på alt og alle. Vi er snille og flinke, og har enorm arbeidsvilje. Så møter man veggen og fortsetter langt inn i veggen, selv om alle rundt sier man bør stoppe. Hvorfor var det ingen som stoppet meg, som tok grep. Er man skikkelig på bærtur ser man ikke galskapen selv. for min del stod jeg en morgen med tannkosten i håret, som om det var en kam. Da sa det stopp. Jeg orket ikke mer, hverken kunder, venner, kollegaer, selskap, butikker m.m. Gråt av alt. Nå har det gått 2-3 år og jeg er på vei tilbake. Det har kostet mye, men det har også gitt meg ny lærdom. Vær egoist – ta tiden til hjelp! Når folk spør hvordan det går sier jeg alltid; jeg skal si ifra når det går bra. Takk for at du deler, og heldigvis er det meste i livet faser, dvs. en begynnelse og slutt. I mellomtiden – unn deg alt! Jeg bruker ofte tenke på: if you loser your dream, you might lose your mind! Prøv å hold fast på drømmer, uansett om, hvor og når dem måtte realiseres.

  32. Marion sier:

    Fantastisk at du klarer å være så åpen!!! Akkurat det som hjalp meg ut av fødselsdepresjonen min, sammen med kognetiv terapi. Å skjule følelser ville bare gjort vondt verre, samtidig som at andres trøstende ord og velmenende råd ikke hjalp stort. I ettertid er det rareste at jeg ikke ville vært den tøffe tiden foruten. Den gir meg nå en helt annen respekt for andres liv og følelser. Ønsker deg god bedring, og masse lykke til!

  33. Birgitte sier:

    Fine Cecilie. Det var så godt å høre fra deg igjen, selv om budskapet var leit. Det var så fint at du delte det. Du er så klok og reflektert. Du har så mye oppdrift, så dette finner du ut av etter hvert, det er jeg overbevist om. Oppdrift, evnen til å søke hjelp og evnen til å dele – det er en gullkombinasjon, fine deg.

  34. Tonje sier:

    Kjempeklem til deg! Det er så bra at du får god oppfølging no, og at det blir tatt tak i – for fødselsdepresjon oppå dette er ikkje godt. Eg angrar framleis på at eg ikkje gjorde noko i tida etter at eldstejenta mi vart fødd, kunne spart meg for mange tårer og mykje slit og manglande morskjensle som varte og varte og varte. Det var så vondt!

    Håper du får rom til å vere DEG, til å dra på jentefest og drikke vin og trene og alt du treng, at veslebror føyer seg fint i rekka med stolte storesøstre og ein flott pappa og finn plassen sin raskt. Og gjer han ikkje det, så går det også over før eller seinare (helst før!)

  35. Marie24 sier:

    Nå fikk jeg tårer i øynene! Ønsker deg god bedring! Synes det hørtes så bra ut det du og jordmor snakket om🙂

  36. Kristine sier:

    Tenker på deg. Vet hvilke følelser du sitter med. Ta tiden til hjelp❤ The sun is always shining in the sky somewhere🙂

  37. Tonje C. H. sier:

    Skjønner du har det vanskelig nå, Cecilie, det er vondt å høre. Du er veldig ærlig og det å sette ord på det, slik du gjør her, hjelper kanskje til å få sortert tankene litt. Jeg håper du får den hjelpen du trenger og finner støtte i personer rundt deg. Ønsker deg alt godt! KLem!

  38. Hilsen meg sier:

    Kjære, fine deg! Føler liksom at jeg kjenner deg litt, siden jeg har «hilst innom» her støtt og stadig. Eller, det har ikke vært så ofte i det siste. Mye har skjedd og det har det visst også hos deg. Gratulerer med en lillebror i magen. Uten å kjenne deg annet enn via bloggen din, må jeg bare si at du er ei det er lett å bii glad i. Du virker så ekte, så sann. Syns det er så bra at du deler dette, sjøl om det selvfølgelig ikke er noe ålreit å lese om at du ikke har det bare bra. Men, enig med deg. Tror slikt er viktig å være åpen om. Tror, og håper, det gjør hverdagen lettere for deg.
    Og sjøl om jeg ikke har egne barn, forstår jeg godt det du føler. Mange gode tanker sendes din vei!❤

  39. Mette sier:

    Jeg leste et innlegg av «Livsstrategi» (blogg med samme navn) i dag, hvor det sto at «alle har sitt». Så sant… Selv om jeg kan skjønne at behovet for egentid er prekært, vil jeg bare si en ting.. Håper det ikke er altfor egoistisk og sutrete…men jeg straks 36 og har fortsatt til gode å bli gravid. Ikke fordi jeg ikke har prøvd..det har jeg gjort de siste 10 årene. Denne egentiden du skriver om er oppskrytt. Å fylle hverdagen med noe mer, noe større er alt jeg drømmer om. Klarer ikke jobbe, være sosial eller tenke på annet. Å ikke få barn..det kan ikke beskrives med ord, kun med følelser. Håper du henter deg inn igjen, og klarer å nyte ventetiden. Takk uansett for åpenhet, du virker som et flott menneske🙂

  40. Helen sier:

    Kjære snille du! Jeg blir så imponert over at du talker dette så bra! Jeg blir så glad når folk er åpne rundt dette som jo er så vanlig.

    Nå skulle det bli sånn at jeg leste dette innlegget – og Lilalife sitt lignende innlegg rett etter hverandre nå (driver å oppdaterer meg på blogger jeg ikke har besøkt på lenge..) – og dere er begge forbilder!

    Sender deg masse gode tanker – og igjen takk for at du deler!!

  41. under opplæring sier:

    Kjære du. Det er vondt, vondt, vondt og slite med tunge tanker. God klem til deg. Ta vare på deg selv

  42. Oda sier:

    Hei Cecilie! jeg leste en gang at i gjennomsnitt blir folk husket av 3 personer, men at laerere blir husket av hundrevis som ser tilbake paa dem som positive inspirasjonskilder. Og nettop det passer ganske bra for deg – jeg hadde deg selv som gymlaerer og vikar paa Borre for noen aar siden, og husker deg som nettop det; en inspirasjonskilde og (forbanna) positiv hele tiden. Jeg er 100% sikker paa at det er flere som deler disse tankene med meg, og jeg er 100% sikker paa at du vil finne tilbake til den positive dama du var og er!
    Veldig inspirerende aa lese at du er saa aerlig, kunne oenske jeg var saa toeff!
    Masse masse lykke til med bebisen, naar han endelig kommer.

  43. maia sier:

    god bedring<3

  44. Cathrine sier:

    Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, og barn nr.2 har derfor vært lenge på vent.
    Yohoo nå er det fredag – å nei jeg glemte, jeg er mamma!!!!

  45. Hei kjære deg:) Håper ting går bedre nå som fødsel nærmer seg. Ville bare ønske deg lykke til med fødsel og barseltid:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s