Jeg kaver rundt…

Det er vanskelig å beskrive helt hvordan jeg føler meg, eller hvordan jeg skal forklare dette. Jeg kjenner at dette skraper borti balansen mellom å være nær og personlig på bloggen, og det å ha et rom i meg selv som bare er mitt.

Siden litt før jul har jeg følt en form for vemod. Jeg føler at jeg ikke helt finner en ny sti, og kjenner at jeg kaver rundt uten å finne et nytt mål.

Det å få utgi bok, min virkelige store drøm, har vært så fantastisk. Men nå som det er gjort, fomler jeg rundt og klarer ikke helt å sortere drømmer, følelser, ønsker, hverdag. Det jeg vet, er at jeg stortrives i jobben. Jeg vet at jeg storkoser meg med studiet mitt. Jeg vet at jeg storkoser meg i familien min.

Men jeg tror jeg opplever et savn, nesten som en udefinerbar liten sorg, over at boka er ferdig og har forlatt redet. Og nei, jeg har ikke startet på en ny 😉 Det var så godt å ha et stort prosjekt, en drøm som gikk i oppfyllelse, en bit i hverdagen som var bare min, som jeg kunne forsvinne litt inn i.

Jeg savner det.

Denne lille sorgen, dette vemodet, drar dessverre med seg noe negativt. Jeg sliter med å komme i gang med trening. Jeg har ikke orket å sjekke bloggmailen siden desember. Jeg mangler tiltakslyst. Jeg skulle ha sendt av gårde gaver til noen skjønne og herlige blogglesere for evigheter siden, men jeg har ikke klart å åpne mailen. Jeg er så lei meg for det. Det er ikke glemt.

Jeg føler, føler, føler…. Det er jammen vanskelig å sortere ut hva man føler. Jeg føler at jeg savner å ligge på spikermatta og meditere og fokusere på hva jeg ønsker meg. Jeg savner treningsIVER. Jeg savner tiltakslyst. Jeg savner å jobbe med boka mi. Jeg er sliten av å føle at jeg bare kaver rundt, og jeg blir veldig sliten av å vite at jeg ikke har tatt tak i de mailenen og de pakkene.

Og dere, jeg vet at jeg ikke har noen verdens ting å klage på. Men jeg kjente at det ble viktig for meg å si noe om dette på bloggen, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg har det så bra på mange måter, og jeg er så takknemlig for alt jeg har og opplever. Men et sted inni meg sitter det en form for sorg akkurat nå. Og den slår meg litt ut.

C♥

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Generell helse. Bokmerk permalenken.

27 svar til Jeg kaver rundt…

  1. Elisabeth sier:

    Å, det her var trist å lese!! Jeg har nettopp fått boken din og koser meg stort med å prøve meg frem, småfeile litt og virkelig treffe godsakene:) Jeg driver og lager biscottiene på nytt nå:)
    Ang trening har jeg forresten akkurat begynt å jogge, jeg har hatt 3 økter nå på en uke, og det er ca 6 år siden sist jeg jogget! Har da trent masse i mellomtiden, bare ikke løping, og det er så fantastisk!! 🙂 Ser frem til å prøve den intervalltreningen med det rare navnet du skrev om her oppe:)
    Og jeg håper det kommer enda flere bøker fra deg! 🙂 I tillegg til fantastiske oppskrifter er den så innmari koselig å bla i:) Jeg tror du må lage enda en, med masse fine bilder og historier! 🙂

    Lykke til med å finne ut av ting! 🙂

  2. Lissi sier:

    Kjære Cecilie, det er vel gjerne sånn at etter en slik opptur (som med boken din) så kommer en nedtur? Jeg føler iallefall slik i mange tilfeller.. Når noe man har sett sååå frem til er «over» så blir man liksom litt tom?

    Synes det er fint du deler dine tanker med oss jeg 🙂 Det er jo noe av det som gjør bloggen din så levende og interessant!

    Håper du føler deg «bedre» snart -stor klem 🙂

  3. Blondie sier:

    Boka de brukes flittig hjemme hos meg og garantert i mange andre hjem. Jobben du har gjort betyr så utrolig mye for så mange. Min beste anbefaling til deg når du har det slik som du beskriver nå, er å holde treningen til restitusjonstrening. Når man mangler motivasjon er det kanskje ikke det man skal presse frem? Med restitusjonstrening (puls under 140) vil du holde formen din vedlike, samtidig er det mer gjennomførbart fordi man ikke må tvinge frem vilje til å gjennomføre treningen. Jeg tror at grunnen til at man føler som du beskriver ofte er mer fysisk enn mentalt. Presser du deg når du har det slik er jeg redd du får det verre. Stor klem.

  4. Cynthia sier:

    Du har rett og slett landet litt. Ikke noe galt i det og alldeles ikke noe rart. En pust i bakken trenger alle. Gi det tid så tar det seg opp. Jeg vet vi bare er i februar, men du verden jeg gleder meg til våren og lysere dager!

  5. Tone sier:

    Hei Cecilie,

    Hva kan jeg si annet enn at jeg kjenner meg igjen og at jeg fra et rent faglig standpunkt vet at det er ganske så normalt etter å ha vært igjennom slike høydepunkter som du har smakt på 🙂 Hva sier du til å ta den kaffen en dag og så kan du jo få en coachingtime på kjøpet? Kanskje er det akkurat hva som skal til for å sparkes litt igang igjen 🙂 Bare gi meg en lyd så står døra åpen!

    Hilsen Tone

  6. kristine sier:

    Jeg synes ikke det er det minste rart at du føler litt vakum etter å ha utgitt bok samtidig som du jobber, blogger, studerer og ivaretar en familie. Jeg skjønner over hodet ikke hvordan du har energi til SÅ MYE på en gang 🙂 Så kanskje det er et signal til deg om å lade batteriene ? Skape litt tid for deg selv for å nære og ta vare på gnisten som alltid sprudler ut av det du produserer og presterer? Du får til VELDIG MYE PÅ EN GANG. Jeg hadde aldri klart det samme over så lang tid. Lykke til med å ta vare på deg selv. Du vet hvordan og hva som er best. De beste ønsker, klem og maaaaange roser til deg!

  7. Lykkehjemmet sier:

    Det er lov å kjenne seg nedfor av og til. Husk bare at bakom skyene er himmelen alltid blå! 🙂

  8. LovelyLiller sier:

    gnisten kommer nok tilbake før du aner det 😀

  9. Kristin sier:

    ikke så rart du kjenner på en sorg – «babyen» har jo forlatt redet – gi det tid, så skinner nok sola over hodet på deg igjen snart og både humør og treningslyst og glede er på plass igjen! – things take time – let them!

    I mens kan du jo stelle litt med deg selv, det er alltids godt med litt selvmedlidenhet og – pleie.

    Vi andre venter tålmodig på skjønne du og dine sprelske påfunn og herlige ideer!!
    «God bedring» og lykke til 🙂

  10. Er bra å dele tanker og følelser. Bare vent, du får gnisten tilbake før du vet ordet av det. Men kan forstå det, du har holdt på med boken, som er din første, og nå har den forlatt redet, og du følte du la hele din sjel i den. Og nå hva? Men som sagt:) Gnisten kommer alltid tilbake:) 🙂

  11. Wenche sier:

    Takk:) Var deilig å lese innlegget ditt i dag,( ble litt lettere til sins) jeg synes du er tøff som går ut i bloggen din med litt personlige ting. :)) Har i høst/vinter hatt mye av den samme følelsen i kroppen og hatt vanskelig for å sette ord på den, og alt har vært bare tiltak og ork. Har skrevet meg en liste i dag over ting jeg ønsker å få gjort og tidsperspektiv på dette, så har jeg noe konkret å gå etter 🙂
    Takk for en superfin blogg:)

  12. Catrine sier:

    Jeg tror som flere andre at det er helt naturlig at når man har gått så lenge med en stor drøm og den endelig går i oppfyllelse, så blir det litt vakuum etterpå. Det er vel det samme hvis man har bare 1 stor drøm og aldri får den oppfyllt. Derfor er det kanskje bra med mange små mål og drømmer også? Du får ta deg tid til å lande igjen og så får du finne nye mål og drømmer du kan jobbe mot. Du har jo begynt med bakekurs og du går på skole så da kan du jo ha nye mål relatert til det? Uansett er du en såpass stor motivasjon for så utrolig mange, at det i seg sjøl kanskje kan få deg litt oppover igjen? Jeg har vært på intervall-trening i dag, men var så tung i beina etter PT-timen min på mandag at dette går veldig tregt. Må trene litt mindre hardt skal jeg orke 3 økter i uka, skjønner jeg! 🙂 Gled deg til London-turen, det blir sikkert også et deilig avbrekk og kan få deg på andre tanker etterhvert! Uansett får du ta vare på deg sjøl og lytte til kroppen din framover og ikke slite deg ut.

  13. Det du kjenner er en del av livet! Og vet du hva? Noen ganger er det litt «åkei» å føle det slik, for når du kommer over det så smiler livet litt ekstra godt, skal du se.
    Gjør ting som gjør deg lykkelig! Og pust ned i maven 🙂

    klem fra spania

  14. Tini sier:

    ÅÅHH, søte gode Cesilie! takk for at du deler dette med oss! Kanskje det etterhvert vil hjelpe litt på å ha «fått det ut» liksom. Ta deg den tiden du trenger, ikke stress med noe, gjør bare det som du føler gjør godt for deg akkurat nå, ta tiden til hjelp så skal du se ting vil «løsne» etterhvert. Jeg er ihvertfall en sånn som føler at alt kommer seg litt når det går mot våren og lysere tider, kanskje det vil hjelpe deg litt også? Skal ihvertfall tenke ekstra på deg i dagene fremover Cesilie og lykke lykke til videre! Du er fantastisk, ikke glem det!!! Varm klem fra Tini

  15. Trude sier:

    Vil bare gi en tilbakemelding på boken din – den er den beste hittil! Har kjøpt mange lavkarbobøker, men de oppskriftene som inneholder sukrin gir som regel bakverk med «kaldsmak», men det gjør ikke dine. Godt balanserte oppskrifter med passe søtsmak og ingen kald følelse i munnen. Likeså er ikke dine oppskrifter så fulle av fett som mange andre, noe som passer meg utmerket. Har prøvd mange av oppskriftene og alle gir særdeles godt resultat. Anbefaler boken din til alle. Takk skal du ha.
    Forøvrig er det vel en relativt normal reaksjon du gjennomgår, etter å ha jobbet knallhardt en periode. Da blir man gjerne tom etterpå når produktet er ferdig. Godfølelsen kommer skal du se!

  16. Birgitte sier:

    Ikke rart du er sliten, Cecilie!! Ikke gi deg selv for strenge treningsmål ennå. Ligg mer på spikermatte og mediter! post-suksess-nedtur er helt vanlig. Gi deg selv lov til å tusle rundt uten mål og mening i hvert fall ut februar:-)

  17. viola sier:

    Hm.. er som meg iblant det der.. 🙂 Det går over skal du se..
    Vi mennesker er kanskje som katter.. de elsker forventningene.. Keg tenkte på det sist i dag.. Katten elsker og blir kjempeimponert over å *forvente*.. spenningen, gleden.. og når den har fått *det*, spist og fortært det, rusler den med halen mellom beina.. tafatt..
    Jeg tror vi er litt sånn vi også, iblant..

    Klem fra meg 🙂

  18. -Marianne- sier:

    Kjære deg. Post show depression er ikke uvanlig, men det er likefullt både slitsomt og kjedelig!
    Din arbeidskapasitet over tid er alltid like imponerende for meg å lese om og det kjøret du hadde før jul i forhold til lansering samt alle de andre rollene du fyller er krevende. Gi deg selv tid til å skru ned tempoet, konsentrer deg om studiet, ligg på spikermatta og prøv å godta at du ikke skal prestere så mye akkurat nå.
    Ønsker deg lykke til og er overbevist om at du kommer deg videre, fortsetter å sette pris på de tingene du er glad i og sakte men sikkert klarer å begynne å fokusere på hyggelige ting. Ikke stress deg opp ift. trening heller..men en liten utfordring i ny og ne..det klarer du nok:)
    Klem

  19. Gry sier:

    Jeg skjønner godt hva du mener, følte det samme da min papirbaby forsvant ut av hendene mine og levde sitt eget liv. Den tok så mye posisiv og kreativ plass i meg og plutselig var den borte- og levde sitt eget liv…. Gnisten kommer nok tilbake, kanskje du bare trenger litt tid til å omstille deg? Og leserne dine er tolmodige- det er jeg sikker på, for makan til bloggerske skal man lete lenge etter 😉

  20. Kristin sier:

    Den rolige tiden etter den hektiske kan være hard! Men jeg tror nok du trenger den. Slik livet leves i dag,er ikke kroppen vår laget for,eller den takler jo mye. Men hjernen trenger ikke å henge med på alt. Stressede situasjoner havner vi opp i nesten daglig. Jeg vil anbefale deg en bok. Den er enkelt skrevet,passer til både barn og voksne. Det er en bok om følelser skrevet avl Vera Michaelsen. Boken heter noe som: å klemme fingeren i døra

  21. Poltri sier:

    Helt naturlig og føle tomhet når et så stort prosjekt ikke lenger tar plass inni deg. Det blir som et barn som har flyttet hjemmefra. Du vil snart fylle tomheten med noe annet stort og flott 🙂

  22. Marianne sier:

    Det er så rart når hodet og kroppen vil ulike ting. Hodet vil gjøre morsomme ting, ha energi, motivasjon osv, men kroppen vil noe helt annet. Så jeg har bare et tips. Lytt til kroppen:-) Takk for at du deler!

  23. levtil100 sier:

    en slik type antiklimaks er temmelig normalt når man har jobbet mot et mål lenge og plutselig når det…det har fylt så mye av hverdagen og tankene at det føles litt tomt i etterkant. Er nok sikkert litt sunt å kjenne litt på det…for så å gå igang med et nytt prosjekt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s