Om tvangsspising, overspising og pinligheter

Dette innlegget baserer seg på en sann og pinlig historie.

I begynnelsen av 20-åra gikk jeg gjennom en periode hvor jeg hadde det veldig tøft. Jeg hadde et dramatisk dårlig selvbilde, som i en periode gjorde at jeg syntes det var tøft å gå på butikken og å dra på forelesninger for eksempel. Jeg vurderte alle andre konstant, og vurderte alle til være bedre enn meg på en eller annen måte.

Jeg overdriver ikke.

Jeg slet veldig med mat i den perioden. Jeg klarte ikke å la være å spise. Jeg ble aldri mett, og hadde et lager av godteri i undertøysskuffen min. I en periode spiste jeg godteri for 50-100 kroner hver dag. Jeg følte meg på ingen måte vakker, men jeg hadde høye kinnbein og var lett å sminke. Jeg kan av og til gjøre ting på impuls, og en vakker dag fikk en dameblad-redaksjon brev og bilde fra meg i posten. Jeg skrev om meg selv, foreslo at de prøvde ut meg – en helt vanlig jente – som makeup modell i en reportasje. I en bisetning nevnte jeg at jeg slet med tvangsspising.

Jeg hørte ikke noe på lange tider, før det en vakker dag lå en melding på telefonsvareren min. En nåværende blond kjendis var en daværende redaksjonssjef, og lurte på om hun kunne intervjue meg om tvangsspising.

Jeg ringte aldri tilbake.

Denne lille og særdeles flaue fortellingen dukket opp i går, da jeg leste gjennom kommentarene deres på innlegget om forskjellen på å være sulten før og nå. Og det fikk meg til å tenke på det med tvangsspising. Kanskje var det egentlig noe annet for meg? Kanskje var problemet kun at jeg overspiste fordi sukker og karbohydrater slår knock-out på apetittreguleringen min?

I tillegg har jeg jo erfart at jeg generelt har hatt en annen grunnfølelse når jeg har spist mye sukker og karbohydrater. Jeg har hatt en grunnleggende melankoli i meg. Men gjett hva – den forsvant ut med sukkeret! Nå er grunnfølelsen min glede. Tenk, at ved å kutte ut sukker og mel, så endret noe grunnleggende i mitt følelsesliv seg!

I pinlighetens navn – yours truly 😉

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Generell helse, Lavkarbo. Bokmerk permalenken.

26 svar til Om tvangsspising, overspising og pinligheter

  1. Lisbeth sier:

    Hmmm………….du tar gang på gang opp emner som får det til å gå et lys opp for meg ang. meg og mitt tidligere høykarbo liv.

  2. jeg skjønner ikke helt hva som var så pinelig. Det er mange som sliter med dette desverre. Om det kommer av traumer,vonde opplevelser eller annet så er det i alle fall trist for den som står oppi det. Godt at du har det bedre nå ❤

  3. Toneklone sier:

    Tror flere av oss kan kjenne oss igjen her. Kjempeflott innlegg!

  4. Synne sier:

    Flott og ærlig innlegg!

  5. Elisabeth sier:

    Oi, sterke saker du skriver om der. Og det vekker minner fra min unge fortid også. Kan godt kjenne meg igjen i det der. Husker at jeg som 17-18 åring snek meg ut i kiosken under dekke av å skulle gå treningstur. Og smuglet inn to store sjokoladeplater i bukselinningen, forbi foreldrene mine i stua og ned på rommet for min daglige orgie. En orgie jeg MÅTTE ha hver dag, en orgie så full av skam og avmakt, og som jeg satt helt fast i lenge. Og som endte i depresjon.
    Tvangsspising? Eller var det sukkerets avhengighetsskapende effekt som var tilstede i fullt monn, som du reflekterer over? Tror sterkt på det siste, nå som kroppen fungerer så godt med svært lite karbohydrater. Tanken på å spise på den måten i dag er helt fremmed.
    Melankoli som grunntone,- kjenner meg igjen der også. Har alltid sagt at det er liksom meg det. Men nå har jeg ikke tenkt på det på veldig lenge, for det er ikke der lenger. Nå er det, som du også opplever, glede og overskudd til livet som preger meg. Alt er så mye lettere nå.

    Så det jeg tror har vært den egentlige sannheten i alle år, om hvordan jeg har hatt det og hvordan mitt forhold til mat har vært, handler om sukker. En snikende fare man virkelig må være på vakt i forhold til.

    Ha en skjønn dag:)

    • Takk, Elisabeth, for dine reflekterende kommentarer. Det ser ut til at vi har noe av den samme erfaringen! Helt enig i det du sier – det har handlet om sukker. Utrolig!

  6. e84 sier:

    Jeg kjenner meg så alt for godt igjen her. Kjempe innlegg Cecilie! Thumbs up, you rock!

  7. Takk for at du deler! Ikke rart at sukker påvirker følelseslivet! Kjenner meg igjen…

  8. Ja, jeg kjenner meg igjen her også jeg *flau* 😉
    Jeg pleide å ØNSKE at mannen min skulle dra bort på kvelden, sånn at jeg kunne kjøpe meg en liter med is og trøkke i meg hele boksen før han kom hjem. Guuud, så flaut. Jeg var jo tilogmed voksen.

    Har prøvd å tenke tilbake på alle mine matepisoder, og jeg kan ikke huske EN gang der jeg virkelig koste meg med maten. Neida, spiste skje etter skje uten å smake ordentlig på den, og når jeg var ferdig var jeg kvalm, stappmett og med dårlig samvittighet.

    NÅ derimot kooooser jeg meg (men får høre hele tiden fra andre at jeg ikke lenger unner meg noe godt …)

  9. Camilla sier:

    Så sterkt og bra du skriver 🙂 Glad for at du tok opp dette temaet. Sukkeret påvirker oss mye mer enn det vi er klare over. I negativ retning…

  10. PinligToo sier:

    Slik som du beskriver din periode i 20-årene har jeg det nå, og slik har jeg hatt det hele livet. Jeg vet ikke hva det vil si å ha et normalt forhold til mat.

    Selvsagt er det en del av meg som gjerne vil tro på det du skriver, jeg har prøvd «alt» og vil gjerne bli frisk. Men…jeg har alltid trodd at det handler om noe psykologisk, og at det er hjernen som overspiser, ikke kroppen. Kanskje det er begge deler.

    Har du hørt om noen eksempler på mennesker med tvangsspising/overspising som har blitt friske ved hjelp av å legge om kostholdet til lavkarbo? Jeg ble litt usikker på om du mente at du selv hadde vært en tvangsspiser, da du sa det var en ganske begrenset periode av livet. Eller hadde du problemet helt til du la om kosten?

    Har aldri hørt om leger/ernæringsfysiologer eller støttegrupper anbefale lavkarbo til tvangsspisere. Mener du at de burde det? Blir det ikke bare nok en diett? De fleste tvangsspisere har jo vært på nok av slankekurer, dietter og «livsstilsendringer»…

    • Hei, pinligtoo! Jeg vil gjerne svare deg litt ordentlig, så jeg sender deg en mail i løpet av helgen!

      • PinligToo sier:

        Så hyggelig av deg! Jeg tror for øvrig at svaret også vil interessere andre som leser bloggen din, om du velger å legge det ut her også.
        🙂

  11. Line sier:

    Det hender jeg trøstespiser nå og jeg, selv uten sukker og karber. Har hatt perioder hvor det har gått ned masse mer fløte og sukkerfri sjokolade enn hva jeg burde ha puttet innabords.

    For meg startet det en gang i 2004. Årsaken vet jeg ikke, men, litt deppa og trist, satt som alenemor, savnet en mann, og så fant jeg trøst i godis og mat. Spiste alltid etter at guttungen sov da, og bedre ble det ikke med årene. I 2009 viste vekta 130 kilo. Men da var jeg kommet til et punkt hvor jeg i grunnen gav blanke. Jeg fant meg til rette med kroppen min, selv om den var feit. Jeg måtte egentlig bare finne meg i det, for jeg klarte ikke gå ned. Prøvde pulver, prøvde sulting, prøvde kutte ut godis – men det varte ikke lenge. Kanksje en dag 🙂 Så jeg fant alltid aneldninger for å spise. Og jeg ventet til guttungen hadde sovnet, da ble jeg som en gal! Saumfarte skapene for å finne noe å dytte i meg. Og på dagen, da handlet jeg. Alltid en unnskyldning for å putte noe i munnen. Men men …

    Så fikk jeg heldigvis svineinfluensa og leste om lavarkbo på nett. Der stod det at man kunne bli dårlig i starten, og vel, jeg var jo dårlig allikevel, så hvorfor ikke prøve. Da merket jeg jo ikke noe om det ikke funka. Kjedelig om det ikke skulle fungere og jeg ble sjuk liksom. Men, en uke med svineinfluensa hvor jeg knapt orket spise noe og spiste jeg noe så var det baconsnacks, så gikk jeg jo ned. Så fortsatte jeg da, og det gav supre resultater på alle måter.

    Men, som nevnt, det er perioder hvor jeg trøstespiser nå også, så for meg tror jeg ikke sukker og karber hadde innvirkning for akkurat den biten av matinntaket mitt. Men, nå når jeg trøstespiser, så spiser jeg litt sunnere i alle fall, uten sukker og så mye karber (dog fløta trekekr den godt opp de periodene). Jeg merker dog at trøstespisinga mi nå ikke gjør meg så deppa som da jeg trøstespiste godis. Nå nyter jeg trøstespisinga mi.

    Fint du tar opp dette Cecilie 🙂

    • Kjenner meg faktisk igjen her, Line. Selv om jeg ikke trøstespiser så ofte lenger, så gjør jeg det fortsatt når ting er vanskelig eller vondt.

      Takk for at du ville fortelle, og du: så flink du har vært!

  12. thilde sier:

    Flott innlegg 🙂 skrev i en tidligere kommentar om langtidsvirkning-og her har du en. Jeg er også blitt mye gladere, melankolien er skjøvet i bakgrunnen. Så flott at du har funnet ut av det 🙂

    • Å thilde! Du skrev jo så fint til meg om langtidsvirkninger! Jeg tror aldri jeg fikk svart, og jeg husker ikke hvilket innlegg det lå under. Men takk for at du tok deg tid til å svare – jeg leste det!

  13. Ellen Kristin sier:

    Har nylig vore sjukmeldt pga utbrenthet og har lenge vore plaga med dårlig humør og depresjoner. Er for tida i strålande humør, og har trudd at det var fordi endelig var frisk etter årevis med stress, men når eg leser innlegget ditt, går det opp for meg at det gode humøret mitt nok er et resultat av lavkarbokosthold som vi begynte på for et par mnd siden, og at mitt tidligere ekstreme høykarbokosthold muligens har vore grunnen til gjentatte depresjoner og melankolsk «personlighet». Takk for at du opplyste meg om dette; denne viten kan forandre heile mi framtid!!! 🙂

    • Det kan vel tenkes at det skyldes at du er frisk OG kostomlegging 🙂 Men ja, for noen – blant annet meg – er det helt tydelig at sukker og høykarbokosthold påvirker humøret så dramatisk. Jeg har jo spist lavkarbo i 2,5 år, og den nye grunnfølelsen vedvarer 🙂 Lykke, lykke til – og så fantastisk at du er frisk!

  14. Ingvild sier:

    Flott innlegg, jeg kjenner meg godt igjen! Det er utrolig godt å se ei kake og tenke «nei, den har jeg ikke lyst på, jeg spiser ikke sånt lengre.» Før hadde jeg STORE problemer med å holde meg unna søtsaker som ble satt foran meg, så jeg spiste det og fikk dårlig samvittighet etterpå. Det er så godt å være ferdig med det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s