Ei surpomp på tur

Dere vet at jeg har en ganske snill mann, ikke sant? I går da jeg kom hjem fra jobb, hadde han kjøpt to buketter med roser til meg. OG han sto klar til å dra meg med ut på en romantisk joggetur i sola.

En mil var målet. Og der dukket surpompa meg opp. For ærlig talt, her har jeg løpt to-tre ganger i uka siden februar. Og han – han har bare løpt EN gang siden oktober. Og så skal han plutselig løpe en mil? Det HJELPER ikke med friske roser da, altså.

Så da startet det slik det måtte. Jeg, som har «litt» protest i meg, klarte ikke skru opp farta. Klokka mi fortalte meg at utgangstempoet var 9,5 km/t. Vanligvis starter jeg på over 11. Min mann, han med de lange beina og dertil lange steg, lå to skritt foran meg hele veien. Jeg bare irriterte meg over hvor forferdelig DEMOTIVERENDE det var, i stedet for å pense hjernen inn på noe annet.

Glede over å løpe sammen, for eksempel. Eller glede over å løpe i sola. Eller for at kroppen helt fint tålte en mil selv om jeg hadde løpt en mil to dager før.

Men nei. Surmulinga toppet seg helt da vi svingte innom sentrum. For hvem vil vel løpe SAKTE I TIGHTS GJENNOM SENTRUM? Jeg bare lurer. Si fra hvis dere kjenner noen.

Jeg lover at jeg ba om unnskyldning med en gang vi kom hjem. Jeg fikk likevel mitt pass påskrevet – selv om jeg ba om unnskyldning først. Men det er greit. Det var fortjent. Jeg har også bedt om en ny løpesjanse. Helt sant.

Bilder kan lyve. Denne dama, for eksempel, ser jo ut som meg. Men i går var hun midlertidig erstattet av ei surpomp fra helvete. Skulle gjerne visst hvordan slike forbyttinger plustelig kan skje!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Løping, Småplukk. Bokmerk permalenken.

36 svar til Ei surpomp på tur

  1. Pauladesign sier:

    ha ha ha ha. Jeg ler. Festlig altså 🙂 Og du…jeg kjenner ingen som ønsker å løpe gjennom sentrum med tights. Ha ha ha ha, ler forsatt. Men du ser veldig blid ut på bildene ihvertfall.

  2. kaffedamen sier:

    Hehe, morsomt innlegg.

    Lykke til med neste løpetur! 😀

  3. Ann Kristin sier:

    Hehe, kjenner meg igjen der altså: Ligge to skritt bak å furte, og ikke klare å snu de negative tankene.. Neste gang går det nok bedre 🙂

  4. Hege sier:

    Hehe humørsvigninger ja.. har jeg aldri hørt om! ^^

  5. Tina sier:

    He,he,he….. akkuratsom hos oss dette, har derfor bestemt meg at jeg stort sett trener uten min kjære. For tror at de fleste menner har et konkuranseinstinkt. Jeg har sagt det til min kjære flere ganger at når vi går tur er det kjekt å gå sammen ikke bak han og se ryggen hans, eller jogger vi så ser jeg ryggen eller når vi sykler, ja da ligger han der fremme og det er ikke fordi jeg er treg. Jeg har testet ut at uansett hvor fort jeg går, jogger eller sykler. ja da må han være litt bedre enn meg:-)Kjente også igjen den følelsen av å ha trent i månedsvis og blitt stolt av seg selv og utholdenheten, så tar liksom gubben bare på seg joggesko og løper i vei, hva er det md disse mannfolka:-) Å memn det gjorde godt å få det ut:-) Takk,takk Cecilie

  6. Cathrin sier:

    He he. Vet du, jeg kjenner meg igjen i dere begge to. Jeg har vært med venner på toppturer (jeg er ikke vant med å gå i fjellet) og jeg er alltid den som ligger bakerst og da blir jeg eitrande forbannet og irriterer meg over alt, hvor stygg naturen er osv. Men når jeg går tur med mannen min så er det jeg som er først opp bakken, da er det endelig jeg som er i best form og det er litt godt å kjenne på den siden også. For min del er det ikke noe konkurranseinstinkt, men bare godt å føle at man er i god form, og da kan jeg godt trille vogna opp bakken, så kan han gå bak. Nå blir ikke han sur av å ligge bakerst (selv om det av og til er litt småklaging på hvor tung bakken er), men tror han er fornøyd med at jeg har masse energi og er i god form. Ha en strålende dag 🙂

  7. Catrine sier:

    Jeg kjenner meg igjen! Jeg er alltid av dem som klaget høyest når vi var ute på tur, lat som jeg er. MEN, må skryte av meg sjøl til deg 🙂 Var ute og kjøpte meg nye løpesko i går (og jakke) og hadde min første uteløpetur siden videregående. Og det er faktisk over 20 år siden! Jeg løp i 31 minutter og det gikk SAKTE! kan jeg fortelle deg, men jeg overlevde min første uteløpetur! Føler jeg har brutt en stor barriere og det er mye takket være inspirasjon fra deg! 🙂 Tusen takk for motivasjon!

    Catrine

  8. Birgitte sier:

    Haha, for en fest det er å lese bloggen din!
    Høy gjenkjennelsesfaktor!

  9. sunthjerte sier:

    Haha, kjenner meg fint igjen i denne settingen!

  10. Gymsokkbaby sier:

    Jeg har hatt det sånn i det siste – klarer ikke løpe så fort som jeg pleier, og føler meg bare utrent og slapp. Tror det er stress i livet mitt som påvirker kroppen negativt, så håper det går seg til og at formen kommer tilbake:-/

    Kan være lurt å trene noe annet en periode -det bruker i allefall å hjelpe meg 🙂

    • Egentlig har jo løpinga gått fint! Jeg bare tålte ikke å løpe med han 😉 Bare tull og barnslighet fra min side, jeg lover! Du er jo så rask løper at det er mer snakk om normalisering 😉

  11. Terje sier:

    Haha, ok jeg får komme med en kommentar fra «den andre sida», da (siden det er så mange jenter som kommenterer her): Jeg kjenner meg veldig godt igjen! De får gangene jeg har fått med kåna ut på løpetur, skal hun alltid gjors på å være treig fordi hun «føler» at jeg er raskere enn henne! Også baller det på seg og blir dårlig stemning, så vi kan ikke løpe sammen 😛

    Men tightsrompe gjennom sentrum, hva i all verden er galt med det! Skjønner ikke hva som er så galt med at andre titter på dere. Jenter er rare :->

  12. Guro Opstad sier:

    hehe, ja, det er rart det der! Kan kjenne meg igjen i det du forteller her, ja! 😉

  13. Ida sier:

    Haha, du skriver så morsomt 🙂 Tror de fleste kjenner seg igjen, dessuten – godt at vi i alle fall er obs på det om vi er klagete og sure 😉

  14. hahaha, fantastisk! 😀

  15. Hooney sier:

    Bare husk at du er en av fem Norges-beste-topp-bloggere jeg og andre lavkarboere leser hver dag! Det kan ikke mannen din løpe fra uansett hvor mye han prøver. Kanskje du kan tenke på det neste gang du ser ryggen hans? 🙂

  16. Hahaha, så vittig! 😉 Tror de aller fleste jenter kan kjenne seg igjen der ved gjevne mellomrom! Igår hadde feks vi en situasjon her hjemme, så idag kom mannen hjem med en bukett røde roser og en bukett gule tullipaner ;D heh..

  17. -m- sier:

    Fniiiis. Vår bedre halvdel får både frem det beste og det værste i oss:) Men du kom deg jo gjennom mila da og fikk fine blomster:)

    Jeg har hatt ei så innmari travel uke og har ikke fått trena intevall, dumt, men noen ganger er det bare sånn.. Sykling, hagearbeid og bæring av 80l sekker med bark får holde. Men i kveld tok jeg meg sammen og løp…ehh jogget UTE for første gang på sånn ca 25 år! Ikke værst, synes jeg. Aner ikke hvor langt, men jeg jogga saktere enn på mølla ihvertfall. Men jeg jogga i 50 minutter og var absolutt ikke utslitt når jeg kom hjem. Så neste gang skal jeg speede opp tempoet. Det ble 8000 skritt på den turen og skrittelleren smiler så fornøyd ikveld.

  18. Einar sier:

    There’s always a second chance darling… Ps kan ikke løpe bak deg da jeg risikerer å bli ukonsentrert og tråkke over ; )

  19. e84 sier:

    hehe, uffda! Jeg kjenner meg igjen her altså. Kan ikke si noe annet nei… Det virker rett og slett utrolig urettferdig når du har trent så mye mens han har tatt en løpetur som du sier. Men løp halvmaraton med svogeren min i fjor, som var utrolig bra. Han hjalp jo å presse meg mye. Men, jeg har trent mye mer enn han, allikevel er han sterkere og raskere enn meg, rett og slett fordi han er mann. Ingenting irriterer meg mer enn den» du er skikkelig flink for å være jente altså». Flink for å være jente?? Det vil ikke jeg være. Vil bare være flink jeg. PUNKTUM!

    Noen ganger er det forferdelig urettferdig å være kvinne altså… MEN…mesteparten av tiden er det så absolutt å foretrekke! 😉 🙂 😀

  20. Du er skikkelig flink til å være jente… minner meg om den jeg gruer meg til: du ser godt ut FOR ALDEREN! Kjære Gud, la det være lenge til den kommer (men la den komme, at ingen sier noe er vel enda verre!).

  21. Lisbeth sier:

    Å som jeg kjenner meg igjen 🙂 .
    Jeg hadde et par sånne episoder i fjor, men bare på sykkel. Jeg hadde vært på spinning hele vinteren og syklet mange mil ute, før vi skulle sykle sammen ute.Den mest irriterened turen var opp en ca. 2km lang bakke. Jeg tråkket og tråket,pustet og peste. Hva gjorde han? Jo;syklet opp OG ned foran meg, mens han skravlet som en «kjærring».
    Hadde jeg orket hadde jeg slått han tror jeg ;-).
    Han mente bare å motivere meg og få meg til å fokusere på andre ting, enn at jeg var sliten ;-). Jeg ble bare en skikkelig surpomp 😦
    Vi skal prøve en ny tur nå i påsken 🙂

  22. veronica sier:

    Må le! Jeg fant bloggen din i dag og leser meg litt bakover i tid, dette innlegget måtte jeg bare kommentere!!!
    Min mann trener seg opp til triatlon i sommer, mens jeg jogger for treningens skyld, ca 5 km annenhver dag og er faktisk kjempefornøyd med det!
    Mannen min mente det hadde vært koselig å løpe sammen og jeg var enig. Tenkte at det sikkert kom til å gå greit, siden mannen min konstant klager på at han løper så tregt og siden jeg har trent hele livet, så føler ikke jeg er helt tragisk i formen. Visste at han selvsagt var i bedre form, men at jeg sikkert ikke løp pinlig sakte i forhold til han. JEG KUNNE IKKE TATT MER FEIL!!!!
    Mannen min er tydeligvis en stor løgner(eller ihvertfall glad i å underdrive, hvis det er et ord..) og løper fortere enn fortest! Skal jeg klare å holde farten hans må jeg spurte alt jeg kan! Og det klarte jeg jo selvsagt ikke, så vi ble enig om at han skulle følge mitt tempo. Hva skjer? Han løper i mitt tempo, men føler han må løpe litt opp i skauen innimellom for å få en utfordring og så heller ta meg igjen på veien. I bakkene peser jeg meg sakte men sikkert oppover, mens han løper bakkene opp og ned flere ganger på samme tiden, innimellom løper han ved siden av meg og forteller meg at «nå er det ikke langt igjen, dette klarer du!!». Jeg ble SÅ demotivert og sur at hele kroppen min strittet i mot løping!! Endte opp med å forklare han med utestemme at jeg aldri har følt meg i verre form og at han trykken selvtilliten min ned, i stedetfor å motivere meg!!
    Jeg er ikke stolt av meg selv og måtte be om unnskyldning! Han ville jo bare gjøre noe koselig sammen med meg! Jeg skal gi det et nytt forsøk, men da vet jeg i hvertfall hva jeg går til og hvor utrolig stor forskjell det er i formen vår:-D

    • Å, herlig! Jeg lo godt av denne fortellingen! Jeg hadde drept mannen din hvis jeg var deg! Og hadde ikke bedt om unnskyldning før etter mange uker! Makan 😉

      • veronica sier:

        Ja,ikke sant?! 😀 Er ett par dager siden nå og han har prøvd å gjøre det godt igjen siden! Ved å påpeke, når han kommer hjem fra løpetur, at han har sett andre som jogget i mitt tempo, så «det er maaaaaaaange andre som løper i ditt tempo, jenta mi, så det er veldig normalt»…..Jaja, han prøver nå i hvertfall:-D Nå kan jeg le av det, men var ikke særlig gøy på mandag! Trøster meg med at mannen min tross alt er i triatlon-form!
        Ha en super dag!! I dag skal jeg løpe ALENE:-D
        Skal fortsette å lese bloggen din!

      • Jeg fikk nøyaktig samme kommentar fra min mann da han var i super løpeform. Håper du fikk en super løpetur ALENE! Jeg er blitt så forkjølet, at jeg ikke får løpt på noen dager 😦 Takk for at du valgte å skrive litt til meg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s