Fingre mot et tastatur; jeg er

Et nytt ark. Et hvitt, tomt ark på en ny pc. Det første arket som skal skrives på, de første ordene, linjene. Å lagre et dokument i en ny mappe for første gang. Jeg pakker ut pc’en med andakt, med takknemlighet. En sakral stemning. For her er en bit av meg. Et tastatur, muligheten til å la tankene vandre og sette ord på jeg’et. Jeg tenker at dette kan ingen kjenne seg igjen i. Men jeg vet – vet,vet,vet, at det er det mange som gjør.

Det blir for sjelden nå. Dagene er så fylt opp, og det er så vanskelig å ta seg tid til bare dette. Tanker via et tastatur. Når jeg skriver får jeg sortert, satt ord på, vært. Å være, er – jeg er. Jeg skriver, altså er jeg. Jeg har så mange tanker, så mange ord, som flagrer rundt inni meg, men uten tastatur blir de værende, fanget, tankene lever og blir satt ord på gjennom hendene, fingrene mot tastaturet. Forløsning.

Jeg er.

Her er jeg.

Igjen.

Publisert i Småplukk | Legg igjen en kommentar

Var for livet

Det hender jeg glemmer at jeg har det bedre når jeg skriver. Jeg glemmer det ganske ofte, faktisk. Dessverre. Og nå, akkurat nå, må jeg sette ord på innsiden min, for når det slippes ut og fri, blir det bedre.

Ei venninne sa i en tale at jeg er nær livet. Det var en fin ting å si. Nær livet. Jeg er det. I enda større grad er jeg kanskje var for livet, på godt og vondt. Vondt fordi jeg ikke klarer å skjerme meg, fordi jeg mister energi når det blir for mye. Godt fordi det er godt å være følsom for livet og menneskene i det. Jeg vil være nær og var og følsom.

Men dette året har brakt med seg tap. Tre nære familiemedlemmer har vi fulgt til graven. Eldre og syke, ja. Men det hjelper ikke. For de er borte for oss.

Og med det, akkurat her og nå, kjenner jeg en mild angst. For å ikke få pause fra sykdom og dødsfall. Angst for å miste flere før jeg får kommet meg helt igjen. Og en redsel for at jeg ikke skal få fylle 40 år neste sommer. Det er ingen grunn til å være redd for det, men følelser følger ikke alltid logikk.

Jeg er engstelig. Ikke for å fylle 40. Men for å ikke gjøre det. Herregud, som jeg liker å være i livet! Og så glad i de jeg har i livet mitt.

♥Cecilie – hvisker en bønn ut i universet og ønsker seg et rolig år og å få danse på bordene til langt inn i alderdommen.

blomster

Publisert i Småplukk | 2 kommentarer

Fortellingen om en gitar

For noen år siden ønsket minstejenta seg en gitar til bursdagen. Jeg tror det må ha vært til femårsdagen. Hun gikk nemlig i barnehagen, hvor dyktige, kule, gitarspillende Lars spilte litt for ungene.

Så hun ønsket seg en sånn:

watsonminiblackJeg forsto at hun ønsket seg en slik. Men i min umusikalhet og uforstand, forsto jeg det ikke likevel. Hva skal en femåring med kassegitar, liksom? Så jeg tenkte at hun egentlig ønsket seg en lekegitar med lyd og knapper og som på magisk vis spilte musikk. En som lignet på dette:

lekegitarJubelen sto ikke helt i taket da hun pakket opp om morningen på bursdagen, men hun tok det for så vidt med fatning. Gitaren ble lekt litt med, iallfall når vi hadde besøk av andre barn som syntes den var gøy å leke med. Og så havnet den til slutt på de døde lekers søppelhaug, og jentungen var ikke lei seg i det hele tatt.

I sommer, to og et halvt år etterpå, har hun imidlertid fått klimpret litt på gitar hos venner. Og da jeg så gleden der hun satt med gitaren forsto jeg at å få den lekegitaren omtrent var som å få dette:

keyboardNår du ønsket deg dette:

flygelOg jeg skjønner jo at det er … kjipt….

Så nå dere, nå er mor på jakt etter en ordentlig gitar til jentungen!

♥Cecilie – som ser for seg at datteren skal spille gitar og synge selvlagde sanger på skolesamlinger om noen år. Jeg skal iallfall ikke stå i veien lenger😉

Og ps: hvis noen i nærheten selger en barnegitar i 3/4 størrelse, så gi beskjed🙂

Publisert i Småplukk | Legg igjen en kommentar

Oppdatering om livet og maten :)

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan ståa er nå, særlig hvordan jeg spiser. Ikke så rart, ettersom bloggen i flere år het Fristende lavkarbo.

Livet er fint. Til tider hektisk, til tider rolig. Hverdagen består av full jobb, fortsatt som lærer i ungdomsskolen. Jeg har i dag tatt i mot nye 8.klassinger. Herlig! Dette året skal jeg også studere deltid, et studie på Høyskolen som heter Lesing. Jeg gleder meg veldig, og føler meg så utrolig heldig som skal i gang med det!

Barna vokser. Jentene går i 10.klasse og i 3.klasse, mens minstemann Christian blir TO ÅR neste uke!

Interessen for mat og helse er like stor, og har vært det hele tiden. Samtidig er kostholdet litt mer avslappet. Jeg teller ikke karbohydrater, men er opptatt av å spise grønnsaker, egg, kjøtt, fisk, nøtter og lignende. Samtidig spiser jeg litt knekkebrød, og spiser helt vanlig kake i selskap. Min rettesnor akkurat nå er å gjøre så godt jeg kan. Det viktigste er nesten at jeg ikke bebreider meg selv for ikke å være «flink nok», jeg kan nemlig lett gjøre det. Jeg tror ikke selvbebreidelse bringer oss videre i nevneverdig grad her i livet.

Jeg trener styrke, løper litt og går turer. Kroppen kjennes sterk og frisk. Jeg har noen kilo fler enn før siste svangerskap. Noen dager bryr det meg null og niks, andre dager er jeg totalt frustrert. Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg tenker som så at jeg har tre valg:

1) Gi jernet, fokusere, trene hardt og spise strikt for å bli ship-shape.

2) Akseptere kroppen som den er på det stadiet den er, men trene, være i aktivitet, være ute, spise god og ren mat for det meste (med noen utskeielser…) og passe på at kroppen (og hodet) har det godt.

3) Ikke bry seg.

3 er ikke et alternativ. Og selv om 1 kan friste i ny og ne, holder jeg meg på 2. Noen uker blir det mange treningsøkter og mange gåturer, andre uker blir det mindre. Noen lørdager blir det sushi og mørk sjokolade, andre lørdager blir det et dykk ned i godteskåla.

Jaja. Jeg gjør så godt jeg kan og passer først og fremst på at kropp og sjel har det godt.  Og det har de!

For øvrig legger jeg stadig ut matbilder på instagram. Ta en titt @cecilietheistebratli

♥Cecilie – gjør så godt hun kan!

Et eksempel til dere: enchilladas av kikertpannekaker, coleslaw og salat🙂 enchilladas

Publisert i Småplukk | 2 kommentarer

So me!

Jeg har vært så utrolig og fantastisk heldig at jeg har fått mange særdeles fine kommentarer etter at jeg begynte å blogge igjen. Det rører meg så, tusen, tusen takk!

En av mailene jeg fikk, ble innledet med «Velkommen tilbake til SoMe verden.» HÆ? tenkte jeg. Jeg er noenlunde språklig oppdatert, men jeg hadde ikke snøring på hva SoMe betydde, og ble litt forvirret av den store m’en midt i uttrykket.

Hjernen spant selvfølgelig i vei, og jeg skjønte raskt at dette begrepet måtte handle om alle bloggerne som først og fremst skriver om seg selv, men som ikke passer inn i rosablogger-benevnelsen. Altså et begrep som en forkortelse for en setning à la… Så, i dag har jeg gjort/spist/hatt på meg… etc. Og i stedet for på godt norsk Så, jeg-verden, ble det SoMe verden.

Trodde jeg.

Jeg spurte nemlig, og ble møtt med store bokstaver: HAHAHA.

Det betyr visst sosiale medier. Velkommen tilbake på sosiale medier.

Sånn var det, ja.

♥Cecilie, synes hennes egen tolkning var ganske genial!

blushing(smiley lånt fra Google)

Publisert i Småplukk | Merket med , | 3 kommentarer

Supermamma versus slitenmamma

Nå som hverdagen er tilbake, hadde jeg lyst til å dele denne med dere:

Supermammaen klarer alt. Morgenene går av seg selv. Jeg står opp tidlig, steller meg, tar en kopp kaffe før barna vekkes. Klær ligger framme, matpakker smøres, barna spiser. Alle er klare når vi må dra, alle prater og skravler i munnen på hverandre.

Slitenmammaen henger etter. Trøtt som en dupp når klokka ringer. En fot i sirup, en fot som forsøker å tre på buksa. Barna er trøtte. Brødet er tørt. Må trylle fram frokost og trauste matpakker. Må mase på barna, og ut kommer ord som tilhører en annen. Hvor ble det av den pedagogiske, kjærlige mammaen? Alt jeg hører er sure ord. De kommer fra min munn, men det er som om de ikke er mine. Nå drar jeg straks, renner det ut av munnen. Den som ikke er klar om fem minutter må bli alene hjemme i dag.

Supermammaen leverer. Hadet, mamma. Klem og fornøyde kropper som går til hver sin dag. Jobb. Flyt. Slitenmammaen leverer. Gråting. Jeg vil være med deg, mamma. Kan jeg være med deg på jobb? Ikke i dag, hveser munnen. Du er frisk og fin, inn med deg. Ha en fin dag. Barnet henger i beinet, og jeg må riste det av meg. Riste morgenen av meg.

Litt sen på jobb. I tide, men for sen til å rekke en beroligende kaffe før dagen starter. Morgenens stress og humør forfølger meg hele dagen.

Henting. Supermammaen møter glade barn som kommer løpende mot meg. Klemmer. Kler raskt på seg, vil hjem. Små armer rundt halsen. Varm, kjærlig hånd i mammas hånd. For en lykke! Så godt det er å hente deg, lille venn. Ettermiddagene er travle, men gode. God middag, latter rundt bordet. Alle prater, alle forteller. Jeg ser alle, hører alle. Vi leker, fyker rundt på stuegulvet alle sammen. Spiller musikk, danser, ler. Så heldig jeg er, som er moren deres!

Slitenmammaen møter barn som ikke vil være med hjem. Du forstyrrer leken, sier de. Hvis du ikke kommer nå, kommer jeg ikke og henter deg etterpå, svarer jeg. Da må du overnatte i barnehagen helt alene, og det blir nok veldig skummelt når alle har gått hjem og det blir mørkt og farlig på kvelden. Barnet kommer. Trist, motvillig. Vil ikke sette seg i bilen, vil ikke ha på sele. Hvor kom denne trassen fra? Slitenmammaen forbanner hentingen som konsept. Den forbanna hentingen, midt i tiden mellom sliten og sulten.

Supermammaen snakker med rolig, myk stemme. Kryper opp i sofaen med barna om kvelden. Kiler, leker. Leser. Doktor Proktors prompepulver og Tassen. Jeg elsker dere, sier supermammaen mykt. Så fantastisk heldig jeg er som har dere.

Slitenmammaen vil ha fred. Ser på klokken gjentatte ganger. Forbanner hvordan den snegler seg avgårde. Hvor tidlig kan man legge ungene, egentlig? Ungene er marker som kryper og åler seg rundt. Herjer. Slår hodet i en hylle, må få trøst. Halvhjertet trøst er alt jeg har å tilby. Sånn går det når dere herjer sånn, sier jeg. Jeg kunne like gjerne sagt at det er din skyld, du får trøste deg selv.

Slitenmammaen flykter i det barna legger seg. Må ut. Må ha hode og kropp for seg selv. Løper en tur eller lander i sofaen hos en venninne og får ristet dagen av seg over en kopp te og en prat. Av og til er det nok. Nok til å møte mannen som kjæreste når jeg kommer hjem igjen. Andre ganger sitter det i. Slitenmammaen svarer med enstavelsesord når jeg kommer hjem og faller om i sengen en god stund før leggetid. Jeg må være alene, må sove av meg denne dagen.

Supermammaen kryper inntil mannen sin på kvelden. Lager en kopp te til hver. Småprater, kysser, koser, stryker. Ser en serie på tv. Er nære. Legger oss sammen, får ikke sove. Vi har så mye å prate om! Og i det vi burde ha sovet for lengst, vikler vi oss inn i hverandre, må ha en smak av hverandre før natten og søvnen seirer.

♥Cecilie

(ps: husk at vi alltid er supermammaer uansett!)

chrisvannet

Publisert i Småplukk | Merket med , | 1 kommentar

Jeg har savnet bloggen…

Noe så veldig! Plutselig har det gått nesten 14 måneder siden sist. Fjorten fine måneder av livet, men jeg har tenkt på bloggen hver dag. Ting jeg har lyst til å skrive om, fortellinger, ting som opptar meg. Dere vet.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg plutselig skulle starte igjen. Men så går tiden, og det plutselige øyeblikket kommer ikke, eller skyves foran og flyttes til en annen gang, men ikke til her og nå.

Jeg tror det handler om historier man forteller seg selv. Eller rettere; historier jeg forteller meg selv.

Men plutselig, en dag i skogen med podcast om motivasjon på øret, skjønte jeg at en tanke er nettopp bare det – en tanke. Den er ikke nødvendigvis sannheten, den er en tanke som kommer og går og som begrenser eller åpner.

Og jeg må nesten gi eksempler. Jeg har ikke blogget fordi en gang var bloggen ganske stor. Så stor blir den sikkert aldri igjen, har jeg tenkt. Og glemt at det viktigste for meg alltid har vært å skrive og formidle.

Jeg har ikke blogget fordi jeg antagelig ikke kommer til å få blogget hver dag. Og det må man jo liksom gjøre hvis man vil ha en stor blogg. Men så slo det meg jo at jeg ikke må ha en stor blogg, og man kan jo blogge selv om det ikke blogges hver dag.

Så har jeg vel tenkt, at et skikkelig mål for bloggen kunne vært å bli Norges beste og mest leste blogg av og for kvinner 40+. Men slike mål blir jeg jo brydd av, og så husker jeg med ett på kvinner som er noen få år yngre enn meg, og tenker at når de bikker 40, tar de meg uansett igjen, så slike mål er det jo ikke vits i å ha. Og dagens outfit, det orker jeg ikke, og da blir det vel ikke noe livsstilsblogg ut av dette.

Så ender det hele med at jeg ikke får blogget, for jeg lager alle disse sperringene og begrensningene og glemmer at en tanke nettopp bare er det. En tanke.

Og da, på en skogstur med podcast på øret for første gang, visste jeg plutselig at plutselig var nå, og at jeg skulle blogge igjen. Selv om det kanskje ikke blir hver dag, selv om bloggen kanskje ikke blir så stor som den var igjen, og selv om jeg kanskje ikke blir livsstilsmagasin på nett for kvinner over 40. Men man vet jo aldri😉

(For øvrig ble plutselig utsatt da hele bloggen var borte fra nettet, og layout’en er helt ny og jeg skjønner nesten ikkeno’. Og jeg er straks 39, men da har jeg et år på å øve meg til å bli i 40-årene).

Ønsk meg velkommen tilbake!

meg0815

♥Cecilie

Publisert i Småplukk | 50 kommentarer